Bosetting av flyktninger siden 1986, kort historikk

Bosetting av flyktninger siden 1986, kort historikk

Fra 70-tallet og inn på 80-tallet ble flyktninger som kom til Norge stort sett bosatt i byene.  Fra midten av 80-tallet ble imidlertid flyktningstrømmen såpass omfattende at en var nødt til å finne nye modeller for bosettingen, og mindre kommuner ble bedt om å bosette.  Bosetting av flyktninger ble fremdeles sett på som en midlertidig oppgave, noe en trodde “skulle gå over”, og en frivillig oppgave for kommunene.

Tilstrømmingen av flyktninger økte på få år fra 50-100 flyktninger pr. pår, til over 2.000 i 1986.  Voss kommune gjorde sitt første vedtak om å bosette flyktninger dette året, flyktningsekretær ble ansatt, og de første flyktningene fra Iran ble bosatt.  Undervisningssenteret for Framandspråklege ble etablert i 1987 for å kunne gi et fullgodt undervisningstilbud til bosatte flyktninger.

I 1988 ble UDI (Utlendingsdirektoratet) opprettet for å forvalte innvandrings-, integrerings- og flyktningarbeidet.  Antallet flyktninger som kom til Norge var i 1988 nær 9.000, og en begynte å forstå at bosetting ville bli en langsiktig oppgave for kommunene.

På tidlig 90-tall var Voss kommune allerede en erfaren bosettingskommune, med hovedbosetting av flyktninger fra Iran og Vietnam.  Mange av flyktningene som ble bosatt, hadde vokst opp i store byer, og syntes det var vanskelig å finne seg til rette på Voss, og fraflyttingen var stor.

Balkankrisen på tidlig nittitall ble på mange måter et vendepunkt i kommunenes holdning til bosetting.  Krigen kom tett på, og en kunne gjennom mediene daglig se hva krigshandlingene førte til for befolkningen, noe som igjen førte til større forståelse for flyktningenes situasjon.  Tilstrømmingen av flyktninger fra Balkan ble stor, og det første asylmottaket ble opprettet på Voss, næremer bestemt på Hagatun camping.  Mottaket ble raskt fylt opp av flyktninger fra det tidligere Jugoslavia.

Sarajevo 1996, Creative Commons

I 1993 bosatte Voss kommune 73 flyktninger fra Balkan i løpet av noen hektiske høstmåneder.  Det hersket en dugnadsånd i flyktningarbeidet, og engasjementet både nasjonalt og lokalt var stort.  Mange av flyktningene som ble bosatt den gangen, er fremdeles bosatt på Voss.

Ut over 90- og 2000-tallet bosatte Voss kommune flyktninger jevnt og trutt, og kommunen fikk innslag av innbyggere fra mange verdenshjørner.  Bosetting av flyktninger var etterhvert blitt en naturlig del av kommunens oppgaver, og Flyktningkontoret hadde gått fra å være en person, til å bli et lite team som hørte til i kollegiet på sosialkontoret, men hadde egne lokaler i Vangsgata.

Etter at det i alle år hadde vært helt opp til kommunene hvordan de ville legge opp flyktningarbeidet lokalt, og hvilket tilbud en ga flyktningene, fikk vi i 2004 “Lov om introduksjonsordning”.  For første gang fikk kommunene et pålegg om hvordan en skulle innrette flyktningarbeidet.  Sentralt i loven sto kravet til norskoppplæring og samfunnsfag, samt andre tiltak som skulle forberede flyktningene for deltagelse i ordinært arbeids- og samfunnsliv.

I 2004 etablerte kommunen EM-tiltaket, et barnevernstiltak som fikk ansvar for bosetting og oppfølging av flyktningbarn som kom til Norge uten foresatte.

I 2006 var bosettingstakten for Voss kommune kommet opp i 25 flyktninger i året, inkludert enslig mindreårige..  Samme år ble bosettings og integreringsarbeidet skilt ut fra UDI gjennom opprettelsen av IMDI, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.  Voss kommune hører inn under ansvaret til IMDI Vest, regionkontoret i Bergen som har ansvar for Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane.

Våren 2010 flyttet flyktningkontoret sammen med sosialkontoret inn i det nyetablerte NAV-kontoret i kommunen, og ble organisert som et eget team i den kommunale delen av NAV.

Høsten 2013 flyttet Flyktningtenesta ut av NAV igjen, og over i stab i ny Kommunalavdeling oppvekst.  Dette ga en revitalisering av flyktningarbeidet i kommunen, og nye muligheter for Flyktningtenestas  fem ansatte.

For årene 2014 og -15 gjorde Voss kommune vedtak om å øke bosettingen til 30 flyktninger i året, pluss familiegjenforente og personer i alternativ mottaksplass.  Med krisen i Syria, og en internasjonal flyktningsituasjon som var den verste siden 2. verdenskrig, ble kommunen i 2015 bedt om å øke bosettingen til 48 flyktninger i 2015, noe som ble vedtatt av kommunestyret.

Den store tilstrømmingen av asylsøkere til Europa gjør at bosettingsbehovet stadig øker, og kommunestyret har nå gjort vedtak om bosetting av 190 flyktninger i årene 2016-2019.  Kommunen har etter det fått forespørsel om ytterligere økning, og det er særlig behov for å bosette et stort antall enslige mindreårige, 18 (av totalt 60) i 2016 og 29 (av totalt 69) i 2017.  Forespørselen som gjelder 2016 er vedtatt av kommunestyret, mens det for 2017 og videre er vedtatt at kommunen til enhver tid skal opprettholde 22 plasser for enslige mindreårige.

Aleppo 2016, Creative Commons; tiny.cc/SyriaFreedom

Aleppo 2016, Creative Commons; tiny.cc/SyriaFreedom

Fra 1.8.2016 er flyktningarbeidet i kommunen omorganisert.  Det er opprettet en ny enhet, Integrering og vaksenopplæring, som består av flyktningteneste, vaksenopplæring, og 2 institusjoner for enslige mindreårige (em-tiltak) under 15 år.  Fra 1.9 er det etablert et nytt em-tiltak for 4 barn, og 5.9 flyttet Flyktningtenesta til nye og tjenlige lokaler i Magasinvegen 35 i Tvildemoen.

Mot slutten av 2016 falt antall asylsøkere som kom til Norge kraftig, og behovet for bofellesskap til enslige mindreårige falt bort.  Denne tendensen forsterket seg gjennom 2017, noe som bl.a. førte til at Voss mottak (Lopex) ble lagt ned fra 1.4.17.

For 2018 er bosettingstallene så lave at mange kommuner ikke får bosetting i det hele tatt.  Voss kommune er oppmodet om å bosette 15 flyktninger i 2018, inkludert 2 enslige mindreårige over 15 år.  Det er ikke planlagt bosetting av enslige mindreårige under 15 år.

Gjennom årene siden bosettingen startet, har kommunen bosatt nærmere 1000 flyktninger.  Idag har Integrering og vaksenopplæring ansvar for ca 250 flyktninger, og flyktningarbeidet involverer svært mange mennesker, både kommunalt ansatte og i frivillig sektor.  Med nye kriser i mange land, og et rekordhøyt antall mennesker på flukt, er det dessverre slik at det fremdeles er behov for alle disse menneskenes innsats.

Top
Translate »